DR Kongo

"Den afrikanske verdenskrigen", der åtte afrikanske land og over 40 væpnede grupper kjempet, ble formelt avsluttet i 2003. I årene etter har kamp om naturressurser og etniske spenninger likevel ført til blodige kamper og alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen.

Den demokratiske republikken Kongo (DR-Kongo) var fram til 1908 den belgiske kongen Leopold IIs personlige eiendom. I 1908 tok den belgiske staten over, og styrte landet fram til det fikk sin uavhengighet i 1960. Kong Leopold og den belgiske stat var ansvarlige for et av verdens mest brutale koloniregimer, og da belgierne trakk seg ut, etterlot de seg et grovt utbyttet land med store interne konflikter og dårlig infrastruktur.
Joseph-Désiré Mobutu tok makten i et kupp i 1965, og var deretter landets sterke mann i 32 år. Som del av hans afrikaniseringspolitikk ble landet omdøpt til Zaire, storbyer fikk afrikanske navn og han selv tok navnet Mobutu Sese Seko.
Mobutus regime var korrupt og voldelig, noe som førte til misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet. I 1996 brøt et stort opprør ut øst i landet. Dette blir gjerne kalt Den først kongolesiske krig.

 

Hutu- og tutsikonflikt

Det var ikke tilfeldig at opprøret startet her. Området grenser til Uganda, Rwanda og Burundi, og den politiske situasjonen har blitt preget av rivaliseringen mellom de to etniske gruppene hutu og tutsi. Rivaliseringen har ført til alvorlige borgerkriger i både Rwanda og Burundi.

Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble mer enn 800 000 tutsier og moderate hutuer drept. Etterpå flyktet en million hutuer fra Rwanda til DR-Kongo. Blant dem var hutu-militsen Interhamwé, som hadde vært sterkt delaktige i massakrene. Interhamwé brukte flyktningleirene som utgangspunkt for raid inn i Rwanda, og gikk til angrep på tutsier i DR-Kongo.

Kongolesiske tutsier kalles banyamulenger. Banyamulengene var samtidig under press fra lokale myndigheter, som forsøkte å landsforvise hele befolkningen på 400 000 personer. Denne etniske gruppen hadde holdt til i området i over to hundre år. Da de ble bedt om å forlate landet i løpet av en uke, reagerte de med å ta til våpen og angripe både regjeringshæren og den rwandiske hutu-militsen Interhamwé.

De dannet AFDL, under ledelse av Laurent-Désiré Kabila. AFDL fikk støtte fra den rwandiske hæren og ugandiske tutsier, og sammen styrtet de Mobuto i 1997. Kabila ble utropt til president, og landets gamle navn, Den demokratiske republikken Kongo, ble tatt tilbake.

 

1998 - 2003: Den afrikanske verdenskrig

Kabila viste seg å være en like dårlig maktfordeler som sin forgjenger, og ble fort uvenner med sine tidligere allierte i AFDL. Anti-banyamulenge-retorikk gjorde at han mistet støtte både fra banyamulengene, Uganda og Rwanda, og kampene blusset opp igjen i august 1998. Dette ble starten på Den afrikanske verdenskrig. Åtte land og minst 25 væpnede grupper deltok i krigen.

Også denne gangen startet opprøret i det østlige Kongo. Det hadde mange paralleller med opprøret Kabila selv hadde ledet i 1996-97, men denne gangen var det rettet mot ham. Uganda og Rwanda spilte nok en gang en sentral rolle, men nå involverte også flere andre afrikanske land seg. Kamphandlingene spredte seg raskt til store deler av landet.

 

Nabolandene blander seg inn

Både Rwanda, Burundi, Angola, Namibia, Tsjad, Uganda, og Zimbabwe var innblandet i Den afrikanske verdenskrigen. De brukte sin egen sikkerhet som hovedargument for å gripe inn:

Angola ønsket å ødelegge UNITAs baser i den sørlige delen av DR Kongo. UNITA var en opprørsgruppe som kjempet mot angolske myndigheter i landets egen borgerkrig.

Namibia engasjerte seg sammen med Angola, fordi UNITA samarbeidet med namibiske opprørsgrupper. Begge land engasjerte seg sammen med Zimbabwe og Tsjad på regjeringshærens side.

Uganda og Rwanda valgte etter 1998 å kjempe mot det regimet de tidligere hadde vært med på å innsette. Rwandas regjering begrunnet dette med at Kabilas regime ikke klarte å stoppe hutu-militsen Interhamwé, som fremdeles angrep sivile i Rwanda fra baser i Kongo. Uganda brukte også opprørsgrupper som unnskyldning for å intervenere, og det samme gjaldt Burundi.

 

Kamp om naturressurser

Mye tyder imidlertid på at kontroll over naturressurser var en viktig årsak til at nabolandene blandet seg inn i konflikten.

DR-Kongo har Afrikas største diamantforekomster, og det er funnet store mengder coltan, kobolt, gull, og kobber på kongolesisk jord - nettopp i den urolige øst-regionen. Store mengder edelstener og mineraler ble utvunnet ulovlig i Øst-Kongo i ly av krigen.

I 2005 ble Uganda ble dømt til å betale for å ha drevet utstrakt gruvevirksomhet i den østlige delen av landet i krigsårene. FN har i tillegg lagt fram rapporter der det slås fast at også angolanske, rwandiske og zimbabwiske selskaper har deltatt i ulovlig mineralutvinning. Dette er de samme landene som var tyngst involvert i krigshandlingene.
 

DR-Kongo og freden

Det ble gjort mange forsøk på å få til en fredsavtale for DR-Kongo, men det var ikke før Kabilas sønn Joseph overtok makten at det ble fart i fredsarbeidet. Han inngikk en avtale om maktfordeling med de ulike partene, og en overgangsregjering ble innsatt. Dette førte til at utenlandske styrker offisielt trakk seg ut av landet i løpet av 2002. I 2003 vedtok FNs sikkerhetsråd å sette inn en franskledet, flernasjonal styrke i tillegg til sin fredsstyrke. Samme år fikk man til en avtale med alle stridende grupper, og krigen ble offisielt avsluttet.

Det ble i løpet av 2005 gjennomført folkeavstemning om landets nye grunnlov. For første gang siden landet ble uavhengig fra Belgia i 1960 ble det holdt presidentvalg sommeren 2006, hvor Joseph Kabila gikk av med seieren.

Øst i DR-Kongo har urolighetene fortsatt på tross av fredsavtaler. Dette gjelder spesielt regionene Nord-Kivu og Sør-Kivu. Kjernen i konflikten er fortsatt spenninger mellom hutuer og tutsier, og kontroll over regionens rike naturressurser. Rwanda og Uganda har gjentatte ganger blitt beskyldt for å blande seg inn i konflikten.

Parter i konflikten

Det fins en lang rekke væpnede parter i konflikten i Øst-Kongo. Dette er noen av dem:

• FLDR: Hutu-milits med flere medlemmer som deltok i folkemordet i Rwanda.
• CNDP: Tutsi-milits fra DR-Kongo.
• FARDC: Den kongolesiske regjeringshæren.
• M23: Utbrytergruppe fra CNDP. M23 ble nedkjempet av Monusco sammen med den kongolesiske hær etter at M23 hadde tatt Goma i november 2012. I dag regner man med at nærmere 70 ulike geriljagrupper opererer i Nord Kivu. Mange av dem har sin opprinnelse fra M23. Noen få av geriljagruppene er politisk begrunnet men de fleste er rene kriminelle grupper som står bak terrorhandlinger mot sivilbefolkningen.

DR-Kongo beskylder Rwanda for å støtte CNDP. Rwanda beskylder FLDR for voldelige raid på deres side av grensen. CNDP beskylder FARDC for å samarbeide med FLDR. Påstandene støttes av FN-rapporter, men Rwanda nekter for at de er involverte.

Ugandas konflikt med Lords Resistance Army (LRA) har spredt seg over grensen til DR-Kongo. LRA opprettet baser i DR-Kongo, for å kjempe mot Ugandas regjering derfra. I 2008 gjennomførte DR-Kongo, Uganda og sørsudanesiske regjeringsstyrker en felles offensiv mot gruppen. 

I tillegg til hutu-tutsi-aspektet er det tydelig at kamphandlingene mellom de ulike gruppene i Øst-Kongo handler om kontroll over gruvene i området. De militsene som kontrollerer gruvene har mulighet til å tjene gode penger på svartebørsmarkedet.

 

Forsøk på avvæpning

Våren 2012 ble det igjen en forverring av situasjonen i de østlige delene av landet. En utbrytergruppe fra CNDP, med navn "Opprørsgruppen M23", startet voldelige angrep som drev titusenvis på flukt. M23 bestod i hovedsak av tutsier. Flere av lederne i M23 er i dag etterlyst av den internasjonale krigsforbryterdomstolen ICC for overgrep, bruk av barnesoldater, og tortur. Både FN og kongolesiske myndigheter har beskyldt Rwanda og Uganda for å støtte M23. Etter mislykkede forsøk på fredsforhandlinger brøt det våren 2013 igjen ut kamper mellom M23 og regjeringsstyrkene. Høsten 2013 ble M23 nedkjempet.

Myndighetene i DR-Kongo har forsøkt å avvæpne gruppene - både militært og gjennom politiske forhandlinger. Men så langt har forsøkene slått feil. Hutu-militsgruppen, FLDR, fikk frist for å gjennomføre en avvæpning innen 2. januar 2015. Bare 300 av rundt 1700 medlemmer overga seg innen fristen. I tillegg til at ny rekruttering og menneskerettighetsbrudd pågått i løpet av frist perioden. Det førte til at DR-Kongos president, Joseph Kabila, uttalte at FLDR skal avvæpnes ved makt, en uttalelse som ble støttet av FNs generalsekretær Ban Ki-moon.       

 

Voldtekt og humanitær krise

Flere tiår med krig og vanstyre har hindret utvikling i DR-Kongo. Dermed forblir befolkningen fattige, selv om landet er svært rikt på naturressurser. Nærmere 5,4 millioner mennesker har omkommet siden 1998. Noen på grunn av kamphandlinger, de fleste på grunn av sykdommer og andre problemer som krigen har skapt. Rundt 2,7 millioner mennesker er internt fordrevne (2012). Voldtekt blir systematisk brukt som våpen for å skremme og kontrollere sivilbefolkningen. Nesten alle de væpnede gruppene har begått grove overgrep. Over 250 000 mennesker har blitt voldtatt i løpet av krigen i Kongo.

FNs rolle i konflikten

FN har vært til stede med fredsstyrken MONUC i DR Kongo siden 1999. Styrkene har fulgt opp en fredsavtale (Lusaka-avtalen), og deltatt i stabilisering og avvæpning av den østlige delen av landet. Med en styrke på over 20 000 soldater er FNs fredstyrke i DR Kongo den til nå største fredsoperasjonen i FNs historie.

Styrken har vært i medias søkelys flere ganger som følge av at FN-soldater har begått seksuelle overgrep mot kongolesiske kvinner og barn. Etter den nye offensiven høsten 2008 mistet MONUC mye av støtten i lokalbefolkningen, da styrken ikke klarte å forhindre CNDPs felttog mot grensebyen Goma. 

Høsten 2008 forsøkte CNDP å innta byen Goma, som ligger på grensen mellom Rwanda og DR-Kongo. Goma huser et av FN-styrkens største hovedkvarter, men styrkene sto uten mulighet til å beskytte sivilbefolkningen. Minst 250 000 mennesker flyktet fra byen. CNDP mislyktes imidlertid i å overta kontrollen i byen.

I mai 2010 ble det vedatt i FNs sikkerhetsråd at MONUC skulle videreføres under det nye navnet MONUSCO. Mandatet ble rettet mer inn mot stabiliseringsprosesser i etterkant av konflikten. Et spesielt fokus for MONUSCO er å stabilisere de urolige provinsene i øst. 

MONUSCO skal støtte regjeringssoldatene mot militser, og beskytte lokalbefolkningen. I utgangspunktet hadde imidlertid ikke MONUSCO fullmakter til å slå tilbake mot militsene. Etter at M23 startet sine operasjoner ble det derfor bestemt at det skulle opprettes en egen "intervensjonsbrigade" i MONUSCO. Den består av 4000 soldater som har mandat til å gripe inn med væpnet makt - enten på eget initiativ eller i samarbeid med den kongolesiske hæren. Styrken startet sitt arbeid våren 2013. Samme høst klarte regjeringshæren sammen med MONUSCO å nedkjempe M23.

Etter at fristen for avvæpning av hutu-militsen FLDR gikk ut 2. januar 2015, ville regjeringshæren trappe opp bekjempelsen av FDLR i samarbeid med MONUSCO.  

 

Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, FNs fredsbevarende styrker, BBC, Involveyourself, Amnesty, What's in Blue.

 

Les mer om DR Kongo her